ITC Cheltenham (Tony Stan,1975)
Dette er en samlegruppe for antikvaskrifter med tildels store ulikheter. De har store, plateformede seriffer, og duolineært skriftbilde. Kan minne mye om avis-antikva. Noen av disse skriftene har avrundede overganger til seriffene (eks. ITC Cheltenham, Tony Stan 1975), noen har skråstilte seriffer på minusklenes overlengder (eks. Cushing, J. Stearns Cushing, 1897).
ITC Cushing (Redesignet av V. Pacella, 1982)
Vote:
Linotype Ionic no. 5 (1925)
Denne gruppen omfatter skrifter som er spesielt godt egnet til trykking av tekst i små størrelser og på dårlig papir. Grunnformen til disse skriftene er som de
klassisistiske skriftene, men med svært liten
strekkontrast og større
x-høyde. I tillegg er overgangene til seriffene avrundet. Utspringet til denne gruppen ble lagt i 1922 da C.H. Griffith ved Linotype i USA tok opp et samarbeid med medisinsk og optisk ekspertise for å forsøke å lage en skrift som egnet seg bedre for avistrykking. Som utgangspunkt ble det valgt en engelsk
antikvaskrift fra 1840-tallet. Resultatet ble Ionic nr. 5, lansert i 1925, og den ble meget godt mottatt – innen ett og et halvt år hadde 3000 amerikanske aviser gått over til denne skrifttypen. Linotype lanserte flere skrifter til denne gruppen kalt “the legibility group” (leselighetsgruppen). Endel av disse var lokale tilpasninger til produksjonsforhold. To kan nevnes; Excelsior (1931) og Corona (1935).
ITCs skrift Souvenir, her i graden Light
Disse skriftene er moderne skrifter som er preget både av jugendstilens buktende kurver og assymetri, men også litt preg av
venetiansk renessanse-antikva med diagonal tverrstrek i minuskel e. Det er en variert gruppe, med til dels variert utseende, fra sterkt tradisjonelt antikva-preg, via
gotisk preg til sterkt jugend-preg. De som er mest jugendpregede, er gjerne reklame- og dekorative skrifter med blomstermotiv eller orientalsk preg. Det finnes mange gode skrifter innen denne gruppen, men Souvenir (Morris Fuller Benton 1914) kan kanskje nevnes spesielt som en god brødskrift. Disse skriftene fikk en slags renessanse på 1970-tallet.
Didots antikva i et trykk fra 1798
Denne skriftgruppen deles opp i to undergrupper: Kontinental klassisistisk antikva og britisk klassisistisk antikva.
Kontinental klassisistisk antikva dukket opp mot slutten av 1700-tallet, og er inspirert av Baskerville, men bærer mer preg av å ha blitt konstruert ved hjelp av passer og linjal enn tidligere skrifter. Disse skriftene kalles også nyantikva eller empireskrift.
En versjon av Bodoni
Italieneren Giambattista Bodonis skrifter regnes som arketype til disse skriftene, men hans seriffer ble aldri helt vinkelrette slik som hos Firmin Didots skrifter. På begynnelsen av 1800-tallet lanserte flere tyske skriftstøperier kopier av Didots skrifter.
Walbaums klassisistiske antikva
Justus Erich Walbaum laget sine egne, særpregede versjoner av disse skriftene. Det som kjennetegner disse skriftene er stor kontrast mellom hår- og grunnstrek, vertikalt trykk i de runde bokstavene, seriffene er vinkelrette og uten avrundet overgang. Såkalte tabelltall er også innført. Noen kjente skrifter kan være Bodoni (flere versjoner fra flere leverandører), Fenice (Aldo Novarese 1977), Basilia (André Gürtler 1978).
Skotsk antikva
har noen forskjeller fra den kontinentale formen; høy kontrast, men ikke så brå overgang fra hår- til grunnstrek. Noen nåtidsskrifter kan være ITC Modern 216 (Edward Benguiat 1982) og Caledonia (W. A. Dwiggins 1940). Denne skriftgruppen kalles også engelsk eller skotsk antikva.
John Baskervilles Great Primer Roman fra 1755
Dette er en formmessig og historisk overgangsform mellom renessanse-antikva og klassisistisk antikva, og kalles også gjerne for overgangsskrifter. Som det viktigste uttrykket for denne skriftgruppen regnes John Baskervilles skrift
great primer roman fra ca. 1755, men opprinnelsen kan sies å være skriften
Bitstreams Baskerville roman
skåret av Philippe Grandjean i 1702. Det som kjennetegner denne skriften er høyere kontrast enn renessanseskriftene og vertikalt trykk på de runde bokstavene, men seriffene har avrundede overganger, og er svakt skråstilte på minusklenes overlengder. Eksempler på noen moderne skrifter av denne typen kan være Baskerville og Fournier, og Utopia (Robert Slimbach 1989).
Canon romain (Hendryck van den Keere ca. 1570)
Denne skriftgruppen har sine røtter i skrifter skåret av den belgiske skriftskjæreren Hendryck van den Keere (1540-1580) for Christophe Plantin i Antwerpen rundt 1560-1570. Skriftene baserer seg på
fransk renessanse-antikva, men har kraftigere
grunnstreker, større
x-høyde, og større kontrast. Det diagonale trykket mot venstre i de runde bokstavene er beholdt, seriffene har avrundet overgang og seriffene til minusklenes overlengder er skråstilte.
Fortsett å lese ‘Hollandsk barokk-antikva’
Aldus Manutius' antikva fra 1490-tallet
Som arketype i denne skriftgruppen regnes en skrift som
Francesco Griffo (1450-1518) skar for forlegger og boktrykker
Aldus Manutius i Venezia rundt 1490. Kjennetegnene på denne skriften er horisontal tverrstrek i minuskel e, større kontrast mellom hår- og grunnstrek, og pennestrøkpreget er blitt mer borte. Det diagonale trykket mot venstre i de runde bokstavene er tilstede, og seriffene har avrundede overganger.
Claude Garamonds Gros Romain fra 1540
Denne skrifttypen ble etterfulgt av
Claude Garamond på begynnelsen av 1500-tallet, og han fikk stor suksess med sine skrifter, som dominerte europeisk typografi de neste hundre årene, og faktisk var i produksjon fram til midten av 1700-tallet. Monotypes skrift
Bembo (1929) er basert på Aldus’ skrift fra 1490-tallet. Mange meget gode skrifter er etterligninger av Aldus og Garamond, men mange er også etterligninger av en skrift som ble skåret av Jean Jannon ca. 1615. Noen eksempler kan være Sabon (Jan Tschichold 1965), Berling (Karl Erik Forsberg 1951), Goudy Old Style (Frederic W. Goudy 1916) og Minion (Robert Slimbach 1990).
Humanistisk minuskel fra 1400-tallet
Denne gruppen er de eldste renessanseskriftene, og stammer fra Nicolas Jensons antikva fra Venezia rundt 1470.
Centaur av Bruce Rogers (tegnet 1928-30)
Noen slike skrifter er
Centaur (
Bruce Rogers), Linotypes
Jenson, og ITCs
Golden Type. De små bokstavene (minuskler) er etter mønster fra den håndskrevne humanistiske minuskel. De store bokstavene (majuskler eller versaler) imiterer romersk monumentalskrift. Alle renessanseskrifter har diagonalt trykk mot venstre, seriffene har avrundet overgang, vanligvis er tverrstreken i minuskel e diagonal, og det er liten kontrast mellom hår og grunnstrek. Disse skriftene ble sannsynligvis skrevet med skråholdt bredpenn, som er grunnen til deres utseende.
Antikvaskriftene ble utviklet mot slutten av 1400-tallet, og felles for denne skriftgruppen er seriffene (utløpere fra begynnelsen og enden på en bokstavdel), og et doulineært skriftbilde (strekene i bokstavene har forskjellig tykkelse).
Romersk monumentalskrift fra Trajansøylen
Disse skriftenes små bokstaver hadde som forbilde den håndskrevne humanistiske minuskel fra Italia, som også var fra 1400-tallet, mens de store bokstavene har sitt utgangspunkt i
romersk monumentalskrift (som skriften på Trajansøylen i Roma).
Antikvaskriften utviklet seg gjennom tidene slik at strekkontrasten ble større, og bokstavenes akse endret seg fra diagonal til loddrett, og denne gruppen deles i flere undergrupper, hovedsakelig etter stilepoke og geografi.
Siste kommentarer