TYPOGRAFIKA » Personer

Philippe Grandjean (1666-1714)

admin — Wed, 10 Feb 2010 18:16:20 +0000

Romain du Roi fra 1702

Fransk skriftskjærer (gravør), antagelig mest kjent for sine skrifter, Romain du Roi (laget sammen med Louis Simonneau), for Kong Louis XIV, som ble utgitt i 1692. Dette er den første skriften som hadde både vanlige og kursive bokstaver.

^Vote:

Robert Granjon (1545-1588)

admin — Tue, 09 Feb 2010 08:28:59 +0000

Fransk skriftdesigner og boktrykker. Arbeidet i Paris, Lyon, Antwerpen og Roma. Han er spesielt kjent for sin skrift Civilité (som hadde en fransk, gotisk håndskrift som forbilde), som var ment å få den rollen i Frankrike som kursiv skrift hadde i Italia. På grunn av den kursive skriftens bedre leselighet ble den etterhvert foretrukket.

^Vote:

Christoffel van Dijck (1601-ca. 1672)

admin — Tue, 09 Feb 2010 08:08:31 +0000

På engelsk Christopher van Dyck. Tysk skriftskjærer og designer som arbeidet i Amsterdam. Hans skrifttyper var kjent på kontinentet som «Elzevir» fordi de ble brukt av boktrykkeri og forlaget Elzevir, mens de i Amerika og England ble kalt «old style», altså tilsvarende fransk renessanseantikva. Hans skrifter påvirket Caslon og andre som laget antikvaskrifter.

^Vote:

Christopher Plantin (ca. 1520-1589)

admin — Tue, 22 Dec 2009 07:18:53 +0000

Christopher Plantin

Født i Touraine, Frankrike, og grunnlegger av en av historiens mest suksessrike trykkeri- og forlagsvirksomheter, Plantin Trykkeri (The Plantin Press), som overlevde grunnleggeren med nesten 300 år.
Plantin ble utdannet bokbinder, og flyttet til Paris rundt 1545, der han startet forretningsdrift. I 1540-årene var Paris en utrygg plass for de som drev kjettersk virksomhet, og kongen lovet strenge straffer for den som produserte forbudt litteratur (minst én trykker ble brent). Plantin flyttet i 1548 til Antwerpen, som på den tiden var en slags “trykkerihovedstad”, og en relativt stor by med ca. 100000 innbyggere. Plantin ble fri borger (free citizen) av Antwerpen i 1550, noe som var en betingelse for å kunne drive forretning der. Han startet en bokbinderforretning, hvor han også solgte bøker og trykk. Han hadde stor suksess som bokbinder, og fikk oppdrag fra fremstående borgere. Han laget også andre ting, lærarbeider og smykkeskrin, og det var under overleveringen av et smykkeskrin, (som skulle brukes for å oppbevare en juvel som skulle sendes til Dronningen av Spania) som han hadde laget på oppdrag fra en Don Gabriel de Zayas, at han kom ut for en hendelse som skulle forandre hans liv. Han ble overfalt av en gruppe menn, og ble påført et sverdsår i armen, som nesten tok hans liv, og som gjorde at han ikke kunne fortsette som bokbinder. Han bestemte seg derfor for å bli boktrykker, og i 1555 var han ferdig utdannet boktrykkermester. Hans første bok, trykket for forleggeren Jean Bellére, var La Institutione di una Fanciulla Nata Nobilmente. L’Institution d’une Jeune Fille de Noble Maison. Traduuite de langue Tuscan en François. I 1562 var Plantin vel etablert som boktrykker, forlegger, bokselger og forretningsmann, men samme år ble han beskyldt for kjetteri etter å ha utgitt boken Breifve Instruction por prior. Plantin bedyret sin uskyld og påpekte at han hadde vært i Frankrike den tiden boken ble trykket. Likevel ble han, og hele familien fengslet, sammen med tre av de ansatte i trykkeriet, ettersom Plantin etter loven var ansvarlig for alt som ble trykket der. Etter undersøkelser ble Plantin og familien frifunnet, men de tre ansatte ble straffet. Det hevdes at Plantin faktisk var medlem i en kjettersk sekt, selv om han selv påsto at han var politisk og religiøst nøytral. Han reiste brått fra Antwerpen i 1562, og hans trykkeriutstyr og husholdningen ble solgt, angivelig for å dekke hans gjeld. Det er spekulert i om denne plutselige forsvinningen hadde sin grunn i at han var redd for å bli arrestert for kjettersk virksomhet, og ikke for å unngå konkurs. Mye av utstyret ble kjøpt opp av Plantins venner, og etter to år i Paris vendte han tilbake, kjøpte tilbake det han kunne av utstyret og startet opp igjen forretningen. Han gikk i partnerskap med fire forretningsmenn fra Antwerpen for å skaffe nødvendig kapital. Dette partnerskapet varte i fire år, og ved opphøret av dette partnerskapet hadde han 7 trykkerier og 40 ansatte. I 1572 ble Biblia Polyglotta publisert. Det er hans mest kjente bok, og det tok fem år å gjøre den ferdig.
Etter Plantins død i 1589, ble driften ledet videre av hans svigersønn, og mangeårig forretningspartner, Jan Moretus. Etterkommerne etter Plantin og Moretus fortsatte som trykkere og forleggere under Plantin-navnet helt til 1867. Bygningene som huset Plantins virksomhet er nå museum under navnet Plantin-Moretus Museum, og ble i 2005 satt på UNESCOs Verdensarv-liste.

Nicholas Kis (1650-1702)

admin — Sun, 20 Dec 2009 22:51:22 +0000

Egentlig Miklós Misztótfalusi Kis, født i Ungarn, men lærte sitt virke som skriftskjærer, -støper, og typograf i Amsterdam. Flere av av hans skrifttyper ble mye utbredt, mest kjent er antagelig Janson-antikvaen. Kis returnerte senere til Ungarn og begynte å trykke bibler. Han bekostet selv en ny utgave av den ungarske bibelen, og innførte faste rettskrivningsregler.

Anton Janson (1620-1687)

admin — Sun, 20 Dec 2009 22:03:38 +0000

Hollandskfødt skriftstøper, som, sammen med Johann Erich Hahn, drev skriftstøperi i Leipzig. Fikk feilaktig æren av en skrift, som fremdeles bærer hans navn, men som egentlig ble skåret av ungareren Nicholas (Miklós) Kis. Denne skriften ble støpt i hans skriftstøperi.

Claude Garamond (ca. 1480-1561)

admin — Wed, 09 Dec 2009 20:07:01 +0000

Claude Garamond ca. 1480-1561

Parisisk skriftskjærer og forlegger. Han var en av sin tids ledende skriftskjærere, og mange moderne skrifter, inkludert de med navn som Garamond, Granjon og Sabon, viser spor av Claude Garamonds arbeide. Garamond var også den som introduserte apostrofen (“), aksenten(´, `) og cedillen (¸) i det franske alfabet. Han var også sannsyniligvis den første som skar kursivsnitt som et supplement til antikvaskrifter for at de skulle kunne brukes sammen. Man mener at Garamond skar sitt første skriftsnitt rundt 1510, som elev hos Antoine Augerau, og han ble kjent på 1540-tallet da han laget et gresk skriftsnitt for en bokserie av Robert Estienne, angivelig bestilt av kongen, og skriften var basert på håndskriften til kongens bibliotekar ved Fontainebleu, Angelo Vergecio. Hans antikva kom noe senere, og fikk raskt stor innflytelse både i Frankrike og utenfor.

Aldus Manutius (1450-1515)

admin — Sat, 05 Dec 2009 00:11:59 +0000

Aldus Manutius

Suksessrik Venetiansk forretningsmann, forlegger og boktrykker, og humanist. Egentlig het han Aldus Pius Manutius, men ble også kalt Aldus Manutius den eldre (it. Aldo Manuzio il Vecchio)(Wikipedia). Manutius studerte latin i Roma og gresk i Ferrara, og i 1482 dro han til Mirandola og fortsatte greskstudiene i ytterligere to år. I 1490 startet han trykkeri i Venezia, og historien mener at han startet med utstyr etter Nicolas Jenson, som hans svigerfar Andrea Torresano, også trykker i Venezia, hadde skaffet. Manutius trykket mange betydelige, greske klassikere, og benyttet den fremstående skriftskjæreren Francesco Griffo, til å skjære skrifter. Manutius bidro på denne måten sterkt til å bevare mange av de gamle greske humanistverkene for ettertiden.

Hypnerotomachia Poliphili av Francesco Colonna 1499

Manutius utga to bøker som er typografisk fremstående og som ofte trekkes frem. Disse to er De Aetna av Pietro Bembo, utgitt i 1495 med Francesco Griffos antikvaskrift, og Hypnerotomachia Poliphili av Francesco Colonna, utgitt i 1499 med samme skrift som i De Aetna, men med mindre versaler.
Manutius var en foregangsmann innen boktrykker- og forlagsbransjen, hans idé var å trykke bøker i mindre formater og i større opplag enn det som var tradisjonen. Dermed ville han nå ut til større deler av befolkningen, selv om bøker fremdeles var forbeholdt eliten. Den første kursivskriften tilskriver Manutius, og ble brukt i Opera av Vergil, og utgitt i 1500 (Catholic Enyclopedia). Skriften var skåret av Francesco Griffo, og det hevdes at utgangspunktet for denne skriften var Francesco Petrarchs (italiensk poet og humanist 1304-1374) håndskrift.
Bøker utgitt av Aldus Manutius’ trykkeri og forlag kalles gjerne aldiner.

Francesco Griffo (1450-1518)

admin — Thu, 03 Dec 2009 22:01:32 +0000

Hans Mardersteigs Bembo fra 1929

Italiensk skriftskjærer, også kalt Francesco da Bologna, var egentlig utdannet gullsmed, men kom senere i tjeneste hos datidens viktigste bokutgiver, nemlig Aldus Manutius i Venezia. Han skar flere skrifter for Manutius, bl.a arketypen til de franske renessanse-antikvaene, som første gang ble brukt i boken De Aetna, skrevet av den italienske kardinalen Pietro Bembo. Bembo var også navnet skriften ble gitt. Den Bembo vi ser i dag, er en versjon basert på den opprinnelige, designet av Stanley Morison og utgitt av Monotype i 1929. Griffo regnes også som den som oppfant kursivskriften. Griffo var unik i sin samtid, og kan kalles den første moderne skriftdesigner fordi han var den første som designet skrift for mekanisk trykking, og ikke som et alternativ til håndskrevne verker. Francesco Griffo fikk et tragisk endelikt da historien forteller at at han under en krangel, slo sin svigersønn i hodet med en jernstang så denne døde av skadene. Griffo forsvant fra historien, og det er antatt at han ble hengt for udåden i 1518. Hans navn lever imidlertid videre, ikke bare i kraft av hans bedrifter som skriftskjærer, men i Hans (eller Giovanni) Mardersteigs skrift Griffofra 1929

Nicolas Jenson

admin — Tue, 01 Dec 2009 01:14:07 +0000

Nicolas Jenson (1420-1480)

Franskfødt, 1420 i Sommevoire, død 1480 i Venezia, Italia. Nicolas Jenson var gravør, boktrykker-pioner og typograf som gjorde det meste av sitt arbeide mens han oppholdt seg i Venezia. Jenson var ikke bare gravør og boktrykker, men hadde også gått i lære for å skjære stempler og støpe typer. I tillegg var han trykker og utgiver.

Han lærte kunsten å trykke bøker med løse metalltyper i Mainz mellom 1458 og 1461. Noen mener at hans læremester var Johann Gutenberg, men det finnes ikke noen sikre, historiske kilder som bekrefter dette. Det var imidlertid flere trykkerier i Mainz på denne tiden, og Johann Gutenberg, som hadde mistet sitt første trykkeri til Johann Faust, kunne meget gjerne ha jobbet på samme trykkeri som Nicolas Jenson hadde sin læretid, men dette blir bare spekulasjoner. Fra 1467 bodde Jenson i Venezia, og åpnet sitt første trykkeri sannsynligvis i 1470.

Nicolas Jensons berømte skrift, eksempel fra Laertis, ca. 1475

Nicolas Jenson er den som laget selve arketypen på antikvaskriftene, og den ble først brukt i 1470 i Biskop Eusebius’, De Evangelica Preparatione. I 1471 utga han en gresk skrifttype som ble mest brukt til utheving (sitater), og i 1473 en gotisk skrifttype som han brukte i bøker om medisin og historie. Det er hans antikvaskrift som er blitt stående i historien som “antikvaskriften mor”, eller som Stanley Morison sier det: The origin of all old-faces, selv om denne skriften ikke er helt feilfri. Blant annet kan man påpeke at versalene er for store, og kanskje også for fremtredende. Den er likevel regnet som god, god nok til at den er blitt brukt som modell for mange gode antikvaskrifter senere, blant annet Bruce Rogers Centaur fra slutten av 1920-tallet, og Robert Slimbachs Adobe Jenson (1996). Jensons skrifttype klassifiseres som venetiansk renessanse-antikva.