Bruce Rogers (1870-1957)
Månedarkiv for november, 2009
Humanistisk minuskel fra 1400-tallet
Centaur av Bruce Rogers (tegnet 1928-30)
Brev fra fangeleiren på Grini, 1942
Tittelsiden
Oppslag fra Ved Tilbagekomsten
På bildene her vises hhv. tittelsiden og et oppslag fra en roman trykt i 1911 på Chr. Schibsteds Bogtrykkeri. Skriften er gotisk, og kanskje gruppen fraktur. Jeg har ikke lykkes i å bestemme skrifttypens navn eller opphav. Kanskje noen har tips? Uansett ser man at gotiske skrifter ikke er særlig lesevennlige, i allefall ikke uten trening.
Man kan sikkert si mye fint om enker og horunger og deres opphav, men i typografien er det ikke mye fint å si om det. I typografien brukes betegnelsen horunge når de siste ordene (siste setning) i et avsnitt kommer øverst på neste side (også kalt tysk horunge). (Kommer avsnittets første setning nederst på siden kalles det ofte fransk horunge.)
Enke kalles det når avsnittets siste ord kommer på ny linje.
Vi opplever sikkert alle hvor irriterende det er når vi må bla om for å få hele meningen med en setning, kanskje spesielt i publikasjoner med endel illustrasjoner eller faktabokser o.l. som man gjerne vil lese mellom avsnittene i brødteksten. Derfor er det viktig å unngå horunger. Enker er kanskje mindre alvorlige, men like fullt en typografisk uting.
For å unngå dette finnes det i ombrekningsprogrammene (f.eks. Adobe InDesign), innstillinger for å knipe eller sperre litt i teksten osv. slik at man oppnår ønsket, og riktig resultat. I skriveprogrammene (eks. Microsoft Word) har man ikke slik muligheter, og skal man skrive ut direkte fra et slik program bør man endre teksten for å oppnå ønsket, og riktig resultat.
Bokstavens deler
I Collins concise dictionary, 1999 er typografi definert slik:
1 the art, craft, og process of composing type and printing from it.
2 the planning, selection, and setting of type for a printed work.
Ved første øyekast kan dette se ut som en grei definisjon, men i boken Type & typography, (Phil Baines & Andrew Haslam, Laurence King Publishing Ltd, London 2002), er de av den oppfatning at denne definisjonen forsåvidt er riktig, men noe utdatert og begrenset sett ut fra dagens teknologi. De setter frem sitt eget forslag til en definisjon, også mye for å innby til videre diskusjon omkring nettopp denne definisjonen. Denne definisjonen sier:
Typography:
the mechanical notation and
arrangement of language.
Denne definisjonen er ment å bevege seg bort fra det trykketekniske, og nærmere selve tekstproduksjonen og moderne kommunikasjonsdesign.
De setter også spørsmålstegn ved praksisen med at utdanningssystemet og utdanningsinstitusjonene har delt språkutdanningen og typografiutdanningen i forskjellige disipliner. Språkutdanningen skjer ved universiteter, mens typografien blir undervist ved designskoler. Man kunne ikke tenke seg at musikere ble utdannet et sted, mens notelære ble forelest et annet sted. Det er litt den samme saken. Språket blir uttrykt gjennom typografi, og språk, rettskriving osv. er er deler av det større hele som typografien burde omfatte.
Antikvaskriftene ble utviklet mot slutten av 1400-tallet, og felles for denne skriftgruppen er seriffene (utløpere fra begynnelsen og enden på en bokstavdel), og et doulineært skriftbilde (strekene i bokstavene har forskjellig tykkelse).
Romersk monumentalskrift fra Trajansøylen
Antikvaskriften utviklet seg gjennom tidene slik at strekkontrasten ble større, og bokstavenes akse endret seg fra diagonal til loddrett, og denne gruppen deles i flere undergrupper, hovedsakelig etter stilepoke og geografi.
Hva er forskjellen på font og skrift?
Font er den opprinnelige betegnelsen på én bestemt grad av en bestemt type skrift (typeface), f.eks Times New Roman 12 punkt fet (eller bold). Dette var altså før den digitale tidsalder, og gjaldt trykkskrifter. I Norge ble benevnelsen font innført samtidig med at trykkeprosessen gikk over til digital arbeidsflyt, fra ca. 1980
Begrepsbruken har endret seg fordi man i dag kun lager en «master» av alle alfabetets bokstaver og tegn, som digitalt forstørres/forminskes til den skriftgraden man skal bruke. Man må likevel lage egne sett for fet skrift, kursiv osv.
Slik situasjonen er idag, blir font gjerne brukt om hele skriftfamilien, f.eks Times New Roman, også på norsk. Hva som er riktig er vanskelig å si helt kategorisk. På norsk kan man gjerne bruke skriftfamilie om en samling tegn med samme design (Times New Roman), og skriftvariant (eks. kursiv eller light (mager)).
Benevnelsen font blir mye brukt internasjonalt, og det er ikke til å unngå at vi påvirkes av dette. Da mener jeg betegnelsen font vil bety skriftfamilie (altså f.eks: Times New Roman), fontvariant vil fortelle om skriften er kursiv og/eller fet, og fontstørrelse sier egentlig seg selv.
For å gjøre forvirringen enda litt større: man kan velge å bruke norske betegnelser (kanskje for å gjøre sitt til å bremse anglofiseringen av det norske språket), og det vil da bli skriftfamilie, skriftvariant, og skriftstørrelse.
En overordnet kategori som skiller mellom skriftfamilier med forskjellige grunntrekk, historisk opphav osv. vil være skriftgrupper (f.eks antikva, grotesk, gotisk osv.).
Universitetet i Oslo definerer typografi på denne måten:
Typografi er kunsten å forme trykket skrift. Det er et håndverk med flere hundre år gamle tradisjoner som blant annet omfatter bokformater, kjennskap til papir, layout og en masse trykketeknisk kunnskap.
Siste kommentarer